Hopp til hovedinnhold
Politikk og makt

De forente nasjoner (FN)

FN-flagget blafrer i vinden. UN Photo/Evan Schneider

 

De forente nasjoner (FN) ble formelt opprettet 24. oktober 1945. I 1945 var femti land medlemmer av organisasjonen, blant de viktigste var landene som i dag utgjør FNs sikkerhetsråd: USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen (i dag Russland) og Storbritannia.

Den nystiftede organisasjonen erstattet det eldre Folkeforbundet. Der Folkeforbundet ble opprettet i 1919 som en konsekvens av menneskerettighetsbrudd under første verdenskrig (1914-1918), kan opprettelsen av FN knyttes direkte til den nylig avsluttede andre verdenskrig (1939-1945) med sine storstilte angrep på millioner av sivile. Både FN og forgjengeren Folkeforbundet ble med andre ord opprettet som respons på hendelser man var enige om at skulle unngås og bekjempes.

Selv om FN formelt sett ble stiftet høsten etter frigjøringsvåren 1945, ble navnet United Nations brukt allerede under andre verdenskrig, da de allierte (med Storbritannia og USA i spissen) forpliktet seg til å bekjempe Aksemaktene (det fascistiske Italia, nasjonalsosialistiske Tyskland og keiserriket Japan, pluss flere mindre fasciststater). De allierte brukte betegnelsen united nations om sine allierte (blant annet Norge).

Initiativet til opprettelsen av FN som organisasjon kom fra USAs daværende president, Franklin D. Roosevelt (1882-1945).

Menneskerettighetserklæringen fra 1948

For å kunne bekjempe menneskerettighetsbrudd, utarbeidet FN-statene en erklæring om vern av menneskerettigheter: FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Erklæringen ble utarbeidet av representanter fra Libanon, Sovjetunionen, Kina, Frankrike, USA, Storbritannia, Chile, Canada og Australia. Tanken var at alle land som ratifiserte (gjorde gjeldende) denne erklæringen, forpliktet seg både til å unngå å begå slike menneskerettighetsbrudd og til å bekjempe dem hvis slike brudd ble begått av andre. 

I 1948 var 58 land med i FN, og erklæringen ble akseptert av de aller fleste: Afghanistan, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, India, Irak, Iran, Island, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Myanmar, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Storbritannia, Sverige, Syria, Thailand, Tyrkia, USA, Uruguay og Venezuela stemte alle for at erklæringen skulle vedtas. Ingen medlemsland stemte mot erklæringen, men flere land avsto fra å stemme: Sovjetunionen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika og Saudi Arabia. I tillegg var to land (Jemen og Honduras) fraværende under avstemningen.

FNs mål var og er først og fremst å fremme stabilitet og fred på den internasjonale arenaen, å arbeide for fred og mot krig – samt å bekjempe storstilte menneskerettighetsbrudd.

FN finansieres gjennom frivillige bidrag fra medlemslandene.

Utfordringer

FNs største utfordringer i dag, finner vi særlig på to områder:

1) Humanitære katastrofer og menneskerettighetsbrudd

Det ene området har med FNs målsetting om å hjelpe nødlidende å gjøre. Verden står i dag overfor flere humanitære kriser: mennesker på flukt fra krig, forfølgelse og fattigdom drukner fortsatt i Middelhavet eller lever under uakseptable forhold i flyktningeleirer. Myndighetene i Syria, Darfur og Myanmar (for å nevne noen) begår daglig grove brudd på deler av befolkningens menneskerettigheter. Mennesker som lever i nød og myndigheter som bryter menneskerettigheter er noe FN til enhver tid står overfor, men særlig flyktningers situasjon er i dag en krise av uvanlige dimensjoner.

Mange har påpekt at FN egner seg bedre til å dømme de skyldige i ettertid, enn å forhindre menneskerettighetsbrudd mens de pågår. Folkemordene i Bosnia og Rwanda ble begått bokstavelig talt foran øynene til FN-styrker, og i Syria har FNs medlemsland ikke klart å komme fram til en felles avgjørelse om en eventuell intervensjon (medlemslandene USA og Russland har intervenert, men det har vært på eget initiativ, ikke som medlemsland i FN).

Flere politikere og militære som har begått folkemord eller andre menneskerettighetsbrudd er imidlertid blitt tiltalt og dømt i FN-domstoler, så FN har fortsatt en rolle å spille i forbindelse med slike forbrytelser. 

At FN igjen og igjen feiler i å stanse menneskerettighetsbrudd mens de pågår, er likevel et ubestridelig faktum, og en stadig utfordring for organisasjonen.

2) Nasjonalisme og proteksjonisme

Det andre området FN har særlige utfordringer på i dag, dreier seg om organisasjonens forutsetninger og reelle muligheter for å leve opp til sine målsettinger. FN er avhengig av økonomiske bevilgninger og politisk støtte – som begge deler altså er helt frivillig å gi eller holde tilbake – fra medlemslandene. I et internasjonalt politisk klima som i økende grad preges av nasjonalisme og proteksjonisme/isolasjonisme, er dette en utfordring. Hele FNs eksistens hviler på tanken om at fellesskap gjør sterkere og at alle medlemslandene enes om visse prinsipper. Når viktige medlemsland som USA og Russland preges av økende nasjonalisme og statene isolerer seg fra fellesskapet – eller kanskje ikke engang ser verdien i internasjonalt samarbeid overhodet – får dette konsekvenser for FNs handlingsmuligheter og rolle i internasjonal politikk.

 

Oppgaver

1. Hva er FNs viktigste formål?

2. Hvorfor ble FN grunnlagt akkurat høsten 1945?

3. Hva er forholdet mellom FN og Folkeforbundet?

4. Hvordan finansieres FN?

5. Fungerer FN bedre på noen områder enn andre? I så fall på hvilke områder?